Da er det kanskje på tide med en liten oppdatering om hvordan jeg har det,
og hva jeg har gjort siden jeg kom hjem til Molde.
Ingeborg og jeg kom da hjem på lørdagen, helgen før jazz-festivalen i Molde startet.
Jeg brukte lang tid på å fordøye alle inntrykkene som jeg hadde fått av turen.
JEG hadde faktisk vært på andre siden av jordkloden, JEG hadde opplevd alt som IKKE var Norge.
Fattige mennesker, minst en million mopeder på et sted om gangen, nye mennesker, ny type mat, nye bekjentskaper, nytt ALT. Men det jeg sitter igjen med er i så fall en god følelse at denne ferien har jeg ikke brukt dårligt. Når jeg tenker tilbake på turen ser jeg at det var en flott opplevelse, men samtidig en litt trist en.
Du blir kjent med en famile, du besøker husene deres, ser hvordan de lever, og etter to dager så er det bare å si “hadebra”. Du vil så gjerne si “Vi sees!”, men om jeg kommer tilbake vet jeg ikke, men jeg håper. Derfor har Bjørn, som var med på tur (se linken på siden —–>) og vi andre kommunisert litt sammen på facebook.
Jeg tror vi har funnet ut at vi MÅ tilbake igjen. Jeg har i så fall lyst 
Tilbake til hva jeg har gjort:
Vi kom vel til jazzfestivalen.
Jeg er som sakt med i Changemaker Molde.
Der fikk vi i tilbud å stå på stand for å få underskrifter til Climate Justice, og tilbake fikk vi todagerspass for to konsertene som var under jazzen.
Når jeg sto på stand fant jeg ut en ting.
Man MÅ ha en strategi om hvordan man skal gå fram når man spør om underskrifter.
Du kan ikke si mer en toppen femten ord.
Du kan ikke si: Hei, vil du skrive under for climate justice, slik at vi får en bedre klimaavtale, som skal bli skrevet i desember i danmark.
Når du er halveis i denne setningen er de på vei bortover veien for lengst.
Du trenger den Ultimate setningen. Den som får folk til å snu seg. Den som er kort, men smertefull.
Jeg og de andre som sto på stand fant denne setningen. Og det var dette som gjor at vi fikk alle de underskriftene vi fikk.
Du venter sikkert i spenning på denne setningen. Det er kanskje ikke lov å si hemmeligheten, men jeg gjør det allikavell.
Du står der… du finner målet ditt, du sikter inn og går rett mot vedkommende.
“Hei, har du lyst til å skrive under på noe viktig?”
der… der er hemmeligheten.
Den er enkel. Den er smertefull. Man kan liksom ikke si.. ” Nei, jeg har IKKE lyst å skrive under på noe viktig.”
Så da har dere fått hemmeligheten. Husk å del den med omhu.. noen kan sikkert misbruke den..
men selfølgelig etter denne setningen må du forklare va det handler om 
ikke bare stå der…
det var da den uka. Jeg må også si at Madcon/Timbuktu konserten var bra. Ikke helt min sjanger, men den var bra. 
Mandagen uka etterpå fikk jeg med en kompis, så jeg, pappa, en av søtrene mine, og Sindre som kompissen heter dro nedover vestlandet, mot hytta.
Hytten min har verken elektrisitet eller vann. Den går på solenergi (yeeey) og vannpumpe er instalert, slik at vi må manuelt pumpe vann fra innsjøen opp til hytta.
Hytta er høyt oppe på fjellet, så det er ikke så stort utvalg av aktiviteter du kan gjør der.
Så det blir på en måte et system på hvordan dagene går der oppe.
våkne-mat-fisking-daff-mat-fisking-luftgevær-mat-sove.
Så en liten uke var vi der, så dro vi hjemover. Jeg har siden vært med venner og hatt det chill.
Jeg tenkte ikke over bloggen før jostein sendte en spamme-melding på facebook… (ikke negativt 
)
Så jeg håper at folk i det minste har fått noe ut av å lese dette innlegget….. jeg har i så fall reflektert litt
Vi blogges folkens
Foresten.. kommentarer skader ikke
